mandag 18. juli 2011

Vi skal arve vinden av Gunnar Staalesen



Tittel: Vi skal arve vinden
Forfatter: Gunnar Staalesen
Forlag: Lydbokforlaget
Lest av: Lasse Lindtner
Utgivelsesår: 2010
                                                                                       
De siste årene har jeg stiftet regelmessig bekjentskap med Varm Veum som filmhelt.  Spillefilmene har gått unna her i gården. Noen av filmene er kanskje ikke er helt på høyden i forhold til kravene en stiller til en vellykket krimthriller, men det er alltid morsomt å møte en litterær helt på lerretet (eller på flatskjermen, det meste er sett på DVD). Forskjellene på bok-Varg og film-Varg er store, så store at det heller bør skrives om det i et nytt blogginnlegg på et senere tidspunkt. Gjenhøret med bok-Varg var godt, denne gangen har jeg hørt Staalesen som lydbok.

Handlingen i Vi skal arve vinden er lagt til 1998. Romanen innledes med at Varg sitter på dødsleiet til  Karin Bjørge. Hun har gjennom tiår truffet Varg regelmessig. I den siste tiden har det blitt mer enn tilfeldig besøk. De to er i ferd med å formalisere forholdet sitt.

Karin er alvorlig skadet etter å ha blitt innblandet i sak som Varg etterforsker. En venninne av Karin oppsøker privatdetektiven etter at ektemannen har vært sporløst borte i flere dager. Den savnede,  Mons Mæland, er involvert i byggingen av en vindmøllepark på Birknesøy i Nord-Hordaland. Sterke økonomiske interessert står mot engasjerte naturvernere. Konflikten blir ytterligere tilspisset av en god gammeldags tordentale-predikant.

Møns Mæland sin første kone forsvant på mystisk vis 16 år tidligere, så Varg Veum Får mye å nøste i når han skal etterforske forsvinningen. Gunnar Staalesen greier også denne gangen å komponere et velfungerende plott. Han befester sin stilling som en av landets fremste krimforfattere ved å legge handlingen til et tynt befolket øysamfunn. Naturskildringene er så gode at det bør skape nysgjerrighet og interesse for flere enn lokalkjente vestlendinger.

Selv en god krim som denne har noen svakheter. Personene i Staalesen sine bøker kan noen ganger bli vel typete og karikerte. Denne gangen blir dette forsterket ytterligere av oppleseren. Han smører så tykt på i sin tolking av nordhordalendingene sitt talemål at det blir ufrivillig komisk.

Staalesen sine gamle fans vil like denne kriminalromanen. Det er en solid Veum-intrige. Nye lesere vil ha stor glede av å være med bergensdetektiven på øytur.

1 kommentar:

  1. Eg bruker å seie at Staalesen sine krimromanar er best som lydbok. Pairbøkene er greie, filmane sånn passe og lydbøkene med Lasse L. best.
    I denne romanen likte eg miljøskildringane, ikkje minst fordi tanta mi er den einaste som bur på Byrknesøy.

    SvarSlett