torsdag 9. august 2012

Ildvitnet av Lars Kepler


Forfattparet bak pseudonymet Lars Kepler,Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril .








Ildvitnet er den svenske forfatterparet  Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril sin tredje krimroman under pseudonymet Lars Kepler. Politietterforskeren Joona Linne er under internetterforskning, men blir likevel engasjert som «observatør» i etterforskningen når en ung jente blir drept på en barnevernsinstitusjon. En annen jente forsvant samme natt som drapet, og sporene peker raskt i retning av henne.
Ildvitnet er godt komponert, handlingen er spennende. Handlingen er delt i korte kapitler og tempoet er høy. Vi blir litt noe bedre kjent med Joona Linne i denne romanen.  Noe av grunnen til at jeg likevel er litt lunken til Lars Kepler sine krimromaner er at jeg aldri får følelesen av å kome under huden på hovedpersonen. Det blir rett og slett for lite privatliv. Ildvitnet får bestått, men kan ikke si at jeg er en av dem er blitt nesegrus beundrer av Lars Kepler. Jeg synest heller ikke handlingen er like intellingent som i Paganinikontrakten. Tanken om å lese Hypnotisøren har jeg lagt midlertidig på hylla.  Tror heller jeg ser den filmatiserte versjonen  som snart kommer på kino.
Lars Kepler sine bøker er skrevet i presens. Jeg trodde at jeg skal bli vant med det da jeg leste Paganinikontrakten, men det slo ikke til. Også denne ganger forstyrrer dette leseropplevelsen. Valget av presensform fungerer dårlig.
Mange anmeldere irriterer seg over at det blir for mange detaljer fra hovedpersonene sine private sfærer. For meg er det omvendt: Jeg vil bli kjent med de jeg leser om.  Det gjør ikke noe om forfatteren tar noen omveier i fortellingen. Jeg tåler til og med fint at sidehistoriene ikke har noe direkte med etterforskningen å gjøre. Noe av suksessen til Stieg Larssson var at han brukte kapittel etter kapittel på å bygge opp karakterene. I den første boken, Menn som hater kvinner, fyller en bihistorie de første 250 sider. Modig av en debutant!
Jeg er nysgjerrig på hva dere andre mener om dette? Liker dere stramt komponerte krimfortellinger med fokus på etterforskning, eller har dere sansen for bøker med mange sidespor og bihistorier?

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Henning J. Gundersen


11 kommentarer:

  1. Nå gjenoppstod min dårlige samvittighet for å la Paganinikontrakten og Hypnotisøren stå uleste i bokhylla på ente året. En dag, en dag da... Da...!

    I utgangspunktet hyller jeg romaner med bihistorier, men av og til går det fryktelig galt. Jeg liker for eksempel overhodet ikke å fordype meg i privatlivet til Annicka Bengtzon eller Ericka Falck, for å ta to svenske eksempler. Det blir for tafatt og pjattete, det tar for stor plass. Samtidig lar jeg meg begeistre over feks Wilsons Javier Falcon. Han har ikke alltid det mest spennende livet eller personligheten, det er mye trausthet og alkohol, men en dose nærhet til etterforskeren gjør som regel kriminalhistorien rikere. Man lever seg inn i, delene flyter sammen.

    Faren er når en bok stadig omtaler tidligere hendelser, og man ikke har lest den eller de foregående. Eksempelvis refererte Birger Baug i Død sjel til flere tragiske hendelser, men dette ga for meg ikke noen tyngde. Det ble i stedet for veldig forstyrrende og ødela hele leseopplevelsen. - Leit i en nogenlunde frittstående roman.

    Det kan virke berikende, forstyrrende, irriterende eller uvesentlig. Det kan gjøre utgangspunktet mer interessant, eller oppfattes som sidefyll. Alt med måte, og alt eller ingenting, alt etter som.

    SvarSlett
  2. SV: Jeg er egentlig enig :-) Paganinikontrakten tok meg med storm. Og Ildvitnet lever litt på de gode følelsene jeg fikk for Lars Kepler samarbeidet :-)
    Jeg skal også helt sikkert se Hypnotisøren på kino! Det blir bra!

    SvarSlett
    Svar
    1. Blir spennende å se om den kan fungere på lerretet. Virker som Lars Kepler skriver "filmvennlige" bokmanus, så har tro på at filmen blir bra.

      Slett
  3. Har de to første bøkene i bokhylla, og må vel ta de fram snart. Startet med Paganinikontrakten en gang, men ga opp. Husker ikke hva som var grunnen. Skal gi lyd fra meg når jeg har prøvd igjen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hørte Paganinikontrakten som lydbok. Kan anbefales :)

      Slett
  4. Jeg er vel egentlig ganske enig med ellikken. Noen ganger blir det for mye av det gode. Jeg har f.eks. gitt helt opp å lese bøkene til Läckberg og Marklund. Det blir for mye "bollebaking og bleieskift".

    Jeg er veldig enig i det du skriver om Stieg Larsson. Men jeg tror kanskje jeg deler krim opp i flere kategorier. Du har de karakterene som du blir veldig godt kjent med, som du følger over lang tid (Harry Hole har liksom blitt en god venn, hvis du skjønner?). Så er det de bøkene som f.eks. de til Kepler. Disse bøkene leser jeg på en annen måte. Jeg gleder meg ikke til å "treffe gamle kjente". Jeg vil bare underholdes. Lese en underholdende bok fremfor en actionfilm...Derfor er jeg ikke så opptatt av hovedpersonene i boken.

    Vet ikke om du ble noe klokere av dette? (I hodet mitt hørtes dette helt logisk ut....)

    SvarSlett
  5. elliken og Karete:

    Har ikke problem med å forestille meg at mange lesere kan få for store doser privatliv når de leser Marklund og Lackberg. Jeg har egentlig sansen for Lackberg. Hun bygger gode plot, men noen ganger forstyrrer scenene fra familielivet. Cozy-cozy-faktoren blir for høy. Det blir nesten ufrivillig komisk når hennes største bekymringer er politiektemann Patricks voksende magemål.

    I Liza Marklund sine bøker er Annika sitt forholdt til ektemannen noe som gjør at jeg blir bedre kjent med persongalleriet i fortellingene. Noen ganger er de ekteskapelige bekymringer rene bihistorier. Andre ganger er de viktige for selve intrigen. I siste romanen, Borderline , er jo også Thomas blitt en svært viktig aktør.
    Hos Robert Wilson er Consuela Jiminez en viktig aktør i flere av bøkene. Javier Falcons trøblete kjærlighetsliv er jo på ingen måte originalt for krimsjangeren, men få forfattere er i stand til å skrive mere engasjerende enn Wilson. Jeg greier vel neppe å skjule at bøkene om Javier Falcon hører til mine favoritter.

    Kanskje er jeg mere positiv til mannlige forfattere som blander inn privatliv i bøkene sine? Rakel og sønnen, Oleg, er jo noen ganger viktige aktører i Harry Holes univers. Andre ganger fungerer de mere som bifigurer for å skjønne Holes personlighetsutvikling. En kan jo spørre seg om det er høyere toleranse for «utenomsnakk» når men skriver. Jeg har aldri sett anmeldere irritere seg over bihistoriene til Nesbø eller Falcon. En av de faste ingrediensene til Chris Tvedt er jo også diverse damehistorier, og Gunnar Staalesen legger jo alltid inn noen besøk i Veums skrivebordskuffe for noen dråper akevitt. Karakterbygging eller fyllstoff?

    Er vi mere kritiske overfor kvinnelig forfatteres bihistorier, eller er det rett og slett slik at forfattere som Lackberg skriver for dårlig når hun beveger seg innenfor den private sfæren?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vil ikke si at alle kvinnelige krimforfattere er dårlige på det med å blande inn bihistorier. Elisabeth George synes jeg f.eks. er veldig flink. Tror mer det er at jeg generelt synes at bøkene til Läckberg er dårlige. Synes ikke engang plottet er bra i hennes historier. I "Tyskerungen" skjønte jeg etter 30 sider (ok jeg overdriver nå) hvordan resten av boka kom til å bli. Bøkene til Marklund likte jeg veldig godt til å begynne med. Men merket etter hvert at det ble mer interessant å lese om Annika og Thomas sitt kjærlighetsliv enn selve storyen. Dessuten synes jeg nå at selve fortellingen i Marklunds bøker begynner å bli ekstremt drøye og urealistiske. Kanskje på tide hun tok en pause?

      Jeg har hvert fall personlig større toleransegrense for hva menn skriver. Kanskje det er fordi jeg er dame selv? Jeg synes som regel det blir mye "viss vass" som er veldig lite relevant i handlingen dersom det er en dame som har skrevet krimboken (på seg selv kjenner man andre?). Jeg liker harde fakta. Kom til poenget liksom....

      Det finnes selvfølgelig unntak. Det er f.eks noen britiske som George og Christie som jeg liker veldig godt. Eller P.D James og kanskje Unni Lindell. Når det er sagt så synes jeg Lindell begynner å nærme seg Stieg Larsson i stilen etter at Marian Dahle ble med i bøkene hennes. Så jeg vet ikke om det er fordi jeg liker Larsson jeg faktisk har likt de siste bøkene til Lindell (her har det jo også vært veldig mye rørete familieliv i bøkene).

      Slett
  6. Jeg er jatakk begge deler her. Spesielt i serier.
    Det er lettere å engasjere seg når man føler man kjenner helten/heltinnen. Da tenker jeg kanskje mer på personlighet og eventuelle indre dyp enn akkurat konkrete problemer i privatlivet - selv om disse 2 selvfølgelig henger sammen.

    Jeg er stor fan av både Arnaldurs Erlendur (ufrivillig enderim -) og Connellys helter. Utvikling og indre kamper - istedet for bleieskift og magemål. Lackberg sliter jeg med. Marklunds Annika var jeg i utganspunktet stor fan av, men spiralen crashlandet.

    Også har du selvfølgelig Chelsea Cain der privatlivet er det egentlige plottet, i all sin tegneseriehet. De 3 første anbefales varmt.

    Men uansett hvordan du vrir og vender på det er det viktigste at de skriver godt - da blir alt troverdig og alle disse småtingene man irriterer seg over har det med å forsvinne.

    (Når det gjelder Kepler har jeg kun lest Hypnotisøren, likte den IKKE!)

    SvarSlett
  7. Jeg har en tendens til å lese krimromaner i hytt og vær. Som betyr, at jeg leser kanskje bok 7, dernest bok 1, så bok 4 osv i en krim"serie". Jeg får derfor intet forhold til de personlige bihistoriene. Det merkelige er, at det plager meg lite, sålenge plottet er bra. Som igjen må bety, at jeg foretrekker stramt komponerte krimfortellinger med fokus på plottet istedenfor å vase meg inn i det dere kaller "bleieskift og bollebaking" :-) - kvinnelige forfattere eller ei. Jeg har fått en forkjærlighet for Jørn Lier Horst, og ser jo at jeg burde lagt opp til en noe mer "intelligent" lesemetode. Først bok 1,2 osv.. Kanskje endag, hehe.. :-)

    SvarSlett
  8. Jørn Lier Horst har jo lite bleieskift og bollbaking, så da går det jo fint å hoppe litt i rekkefølgen på bøkene. Ser forøvrig at han får strålende kritikker for siste krim, så her har vi noe bra i vente :)

    SvarSlett