torsdag 9. august 2012

Ildvitnet av Lars Kepler


Forfattparet bak pseudonymet Lars Kepler,Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril .








Ildvitnet er den svenske forfatterparet  Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril sin tredje krimroman under pseudonymet Lars Kepler. Politietterforskeren Joona Linne er under internetterforskning, men blir likevel engasjert som «observatør» i etterforskningen når en ung jente blir drept på en barnevernsinstitusjon. En annen jente forsvant samme natt som drapet, og sporene peker raskt i retning av henne.
Ildvitnet er godt komponert, handlingen er spennende. Handlingen er delt i korte kapitler og tempoet er høy. Vi blir litt noe bedre kjent med Joona Linne i denne romanen.  Noe av grunnen til at jeg likevel er litt lunken til Lars Kepler sine krimromaner er at jeg aldri får følelesen av å kome under huden på hovedpersonen. Det blir rett og slett for lite privatliv. Ildvitnet får bestått, men kan ikke si at jeg er en av dem er blitt nesegrus beundrer av Lars Kepler. Jeg synest heller ikke handlingen er like intellingent som i Paganinikontrakten. Tanken om å lese Hypnotisøren har jeg lagt midlertidig på hylla.  Tror heller jeg ser den filmatiserte versjonen  som snart kommer på kino.
Lars Kepler sine bøker er skrevet i presens. Jeg trodde at jeg skal bli vant med det da jeg leste Paganinikontrakten, men det slo ikke til. Også denne ganger forstyrrer dette leseropplevelsen. Valget av presensform fungerer dårlig.
Mange anmeldere irriterer seg over at det blir for mange detaljer fra hovedpersonene sine private sfærer. For meg er det omvendt: Jeg vil bli kjent med de jeg leser om.  Det gjør ikke noe om forfatteren tar noen omveier i fortellingen. Jeg tåler til og med fint at sidehistoriene ikke har noe direkte med etterforskningen å gjøre. Noe av suksessen til Stieg Larssson var at han brukte kapittel etter kapittel på å bygge opp karakterene. I den første boken, Menn som hater kvinner, fyller en bihistorie de første 250 sider. Modig av en debutant!
Jeg er nysgjerrig på hva dere andre mener om dette? Liker dere stramt komponerte krimfortellinger med fokus på etterforskning, eller har dere sansen for bøker med mange sidespor og bihistorier?

Forlag: Cappelen Damm
Oversetter: Henning J. Gundersen


onsdag 8. august 2012

Paradisoffer av Kristina Ohlsson






Bokraileren til Paradisoffer

Jeg var noe lunken da jeg tidligere i uken anmeld den siste boken av Kristina Ohlsson som er kommet på norsk. Englevinger ble aldri den store lytteopplevelsen for meg.
Da ble Paradisoffer  langt bedre! Jeg hørte den som lydbok, og den var perfekt for to late stranddager på sydligere breddegrader.
Kristina Ohlsson har forlatt den typiske krimsjangere og gir seg denne gangen i kast med en thriller. Fredrika Bergman jobber for øyeblikket i justisdepartementet. Et Boeing –fly på vei til New York blir kapret. Fredrika blir trukket inn i saken fordi ett av kravene  til kaprerene er at en mann som hun har vært med på å vurdere som en sikkerhetsrisiko, må få oppholdstillatelse i Sverige. En av politimennene som blir satt på saken, er Alex Rechts, Fredrika sin gamle kollega. Tiden er knapp for å finne ut hvordan de skal takle kaprerens krav.
USA blir også part i  flykapringen. Den amerikanske  staten har fått krav om å legge ned en hittil ukjent leir for afghanske fanger som heter Tenneson Cottage. Flyet har også retning mot USA. Vil USA akseptere at det kommer et kapret fly inn over amerikansk territorium?
En tredje frontfigur i arbeidet med å håndtere kapringen er den nytutnevnte lederen for kontraspionasje på Säpo, Eden Lundell. Hun er en ny figur i Ohlssons bøker. En fargerik dame som gjerne kan dukke opp igjen i fremtidige fortellinger.
Kristina Ohlsson får denne gangen til å skrive en thriller som appellerer til en lytter som ellers er mest begeistret for  ”sakte” krim, krim som vier mye plass til rikholdige portretter av hovedpersonene . I Paradisofferet er tempoet høyt. Fortellerstemmen er lagt til flere av de som jobber med saken på bakken. Både Fredrika, Alex og Edel blir viktige personer for å formidle hva som skjer.  Andrepiloten i det kaprede flyet får også en sentral fortellerrolle.

Noe av grunnen til at jeg liker bokens så godt er nok at Ohlsson ikke faller for fristelsen til å proppe for mye handling inn i fortellingen. Fokuset er lagt på å finne ut hvem kaprerne er, og hva deres motiv kan være. Det er avslappende lite klisjefylte actionscener.
Noen svakheter er irriterer også denne gangen: Ohlsson må også  i denne boken la en av etterforskere bli knyttet svært nær kapringen gjennom et familiemedlem som er involvert. Skandianiva er lite, men er det så lite at halvparten av alle kriminalsaker involverer egne familiemedlemmer på ren slump?
Til tross for noen svakheter, Paradisoffer er en flott bok om du er klar for litt spenning. Den finnes bare på svensk foreløpig, men det norske forlaget som gir ut Ohlsson bør hive seg rundt og få boken ut i norsk oversettelse så fort som mulig.

Visste du at Kristina Ohlsson
 - er utdannet statvister og har jobber som sikkerhetsrådgiver i terrorspørsmål i OSCE (the Organization for Security and Co-operation in Europe)?
-har slutte i jobben sin for å skrive på heltid?

Hørt som lydbok
Forlag: Piratforlaget
Oppleser: Mirja Turestedt


søndag 5. august 2012

Wordpress-blogger på blogglista til blogspot?

Jeg er jevnlig innom en del flotte bokblogger. En del av disse er på blogspot, og er derfor enkle å få inn på "Min bloggliste" på høyre side. Jeg ønsker også å følge wordpress-blogger. Er det noen som kan forklare om det er mulig å få inn wordpress-blogger hos blogspot?

lørdag 4. august 2012

Englevaktene av Kristina Ohlsson








Kristina Ohlsson er ute med sin tredje bok, Englevaktene. Hovedpersonen er også denne gangen politietterforskeren Fredrika Bergman. Politiet etterforsker et likfunn, en litteraturstudent som har vært savnet i tre år. Mange spor peker i retning av at en slagrammet og stum forfatter som bor på et aldershjem. 

Mye av styrken til Ohlssons bøker er skildringene av Bergmans forhold til den femogtyve år eldre professoren Spencer. For oss som liker store doser av private avstikkere, skjer det mye i denne romanen. Spencer blir etterhvert direkte knyttet til drapsetterforskningen.

Ohlsson er god på å skape levende og engasjerte karakterer, og selve plottet er forsåvidt greit i Englevaktene. Til tross for at mye er bra hos Ohlsson, greier boken ikke å engasjere meg denne gangen. Uten å røpe for mye, er noe av fortellingens dreiepunkt en snuff-film, et tema som for meg blir noe veldig 1970-tall over. Konklusjonen er at dette er en krimroman jeg bare ble passelig engasjert av.



Tidligere er Kristina Ohlssens bok nummer to, Tusenskönor , anmeldt på denne bloggen.



Hørt som lydbok på svensk.
Oppleser: Mirja Turestedt



Norsk oversettelse
Forlag: Gyldendal


onsdag 1. august 2012

Vredens tid av Stefan Tegenfalk









Det har vært mange svenske romaner som har blitt anmeldt på denne bloggen, og mere skal det bli. En sjelden gang får jeg Stieg-Larson-følelsen: En kommer over krimromaner som skaper det store lesesuget. Bøker som har en bredt anlagt handling over flere bind, med saftige konspirasjonsteorier og spennende personkarakteristikker. Stefan Tegenfalk fikk gjenskapt denne følelsen hos meg i vinter. Hans trilogi har nok ingen Lisbet Salander med, men er befolket med typer som engasjerer. 

De svenske politietterforskerne Walter Grøn og Jona de Brugge er en duo som vi har sett mange ganger før: Han er godt voksen, desillusjonert, gretten, sliter med store helseplager og har et omtrentlig forhold til politiets etterforskningsprosedyrer. Hun er ung, sporty, fremadstormende og kommer fra en velstående familie. 

 I bokens første kapitler skjer det flere uforståelige drap: En dommer går til angrep og dreper en taxisjåfør og en kvinnelig dommer tar livet av sin egen datter etter en bagatellmessig krangel.

Walters Grøn aner at det kan være en sammenheng mellom drapene, men etterforskingen hans må avsluttes når Sapo (det svenske etterretningspolitiet) rykker inn. Grøn er selv under intern etterforskning for å ha brutt spillereglene i en narkotikasak han han oppklart. Han begynner etter hvert å fatte mistanke om at sterke krefter i politiet helst vil legge lokk på viktige detaljer om de uforklarlige drapene, og manøvrer seg inn i saken igjen.

Grøn og de Brugges noe uortodokse politiarbeid bringer fort resultater, og de begynner å ane at dette er en sak med internasjonale økonomiske og politiske forgreininger.

En av styrkene til Tegenfalk er at han velger å variere synsvinklene i handlingen. Leseren blir godt kjent med etterforskerduoen, men stifter også bekjentskap med andre interessante figurer. Den mindre begavede yrkeskriminelle Tor Hedman er en av personene som gjør krimromanen leseverdig. Tegenfalk refererer flere ganger til Stieg Larssons forbryterunivers, og det er lett å forestille seg at Hedman er inspirert av Lisbest Salanders halvbror, Ronald Niedermann. Hedman er noe imidlertid noe mere snakkesalig. Dialogene fungerer godt og er med på å gjøre dette til en fornøyelig bok å lese.

I Vredens tid blir noe av forklaringen bak de uforståelige drapene avslørt i sluttdelen. Det er likevel mange løse tråder, noe som gjør at jeg raskt hev meg over bok nummer to i trilogien, Nirvanaprosjektet. Alt i alt: Tegenfalk har vært en vårens store krimhøjdare! Anbefales spesielt til de som lot seg fenge av Stieg Larsson.
 

Hørt som lydbok

Originaltittel: Vredens tid
Oppleser: Reine Brynolfsson

Kommer på norsk i februar 2012

Forlag: Bazar