søndag 9. desember 2012

Der hvor roser aldri dør - Varg Veum i storform











Konsert/opplesing ved Gunnar Staalesen og Vargtime
Lydbok: Der hvor roser aldri dør
Kilde: Anmeldereksemplar fra Lydbokforlaget
 

Konsertanmeldelser bør helst være ferske, men på denne bloggen går ting i rykk og napp.  Travle jobbtider gjør at det kan bli noen pauser i skrivinga. I november gikk Os internasjonale litteraturfestival av stabelen. Dessverre fikk jeg bare med ett av arrangementene. Skikkelig kjipt med tanke på at det var fullt av kriminelle storkanoner i aksjon. Håpet er at arrangørene våger å  satse på like høy krimfaktor på neste års festival.
Varg Veum har blitt rene spin-off-maskinen. Filmer, byvandring, tegneserier, statuer. Da skulle de bare mangle at Varg veum har fått sitt eget band. Vargtime er navnet på den velspillende gjengen som tolker gamle og nye jazzlåter som akkompagnerer Gunnar Staalesens opplesing. Fredag 10.november hadde Gunnar Staalesen opplesing og konsert med jazzbandet Vargtime i Oseana, det nye kulturhuset i Os kommune.
 Gunnar Staalesen kan ikke bare skrive. Han kan også underholde med flott opplesing av opplevelser fra Vargs liv og lagnad. Vargtimes jazzlåter kan på ulike måter kan kobles til Varg Veum. Reportoaret  spenner vidt. En av låtene er fra den første kjenningsmelodien Radioteateret brukte på et Veum-hørespill. En tolking av salmen Der roser aldri dør  var min personlige favoritt.
Så noen ord om lydboka med samme tittel. Der hvor roser aldri dør er den attende boken om Varg Veum. Etter en gjesteopptreden i Nord-Hordaland, er Varg tilbake i vante bergensomgivelser. Formkurven er ikke den beste. Nok en gang er venterommet tomt og Varg full. Akevittflasken er medisin mot savnet etter kjæresten.

Kunden som får flasken tilbake i skuffen heter Maja Misvær. Hun har hastverk. Hennes tre år gamle datter, Mette, forsvant for nesten 25 år siden. Skal gjerningsmannen bli tatt, må det skje raskt om ikke foreldelsesfristen skal bli siste punktum i denne saka.
Like før Maja dukker opp hos Varg Veum har et brutalt gullsmedran blitt utført på Bryggen, bare noen steinkast fra Veums kontor. Navnene på noen av de involverte kobles til forsvinningen av Mette Misvær.

Der hvor roser aldri dør er mest av alt et godt tidsbilde fra 1970-tallet. 25 år tilbake i tid etablerte arkitekten Terje Torbeinsvik et lite byggefelt der nye ideer skulle prøves ut, både arkitektonisk og noen ganger i kjærlighetslivet. Familiene i feltet blir også Varg Veums innfallsvinkel til å nøste opp i Mette Misværs forsvinning.
Staalesen byr ikke på noen nye og originale grep i årets roman. De gamle triksene er likevel særdeles vellykket.  Veums skarpe replikker sitter. Og selve intrigen er noe av det beste Staalesen har gjort på lenge. Der hvor roser dør bør være et godt alternativ for alle de som skal kjøpe harde pakker nå i desember. Prøv gjerne lydbokversjonen med Lasse Lindtner som oppleser.

Og når jeg først er i siget: Er det mulig å få en «ekte» Varg Veum på film? Østlandsvarianten med Trond Espen Seim er grei nok tidtrøyte, men hva med en runde nummer to? Både Beck og Wallander har jo blitt filmet i flere runder. Mitt forslag: La Wam og Vennerød få gjøre come back! Noen millioner til Mefisto film kunne skapt et flott gjensyn med 70-tallet.